Til god Skik og Ordens haandhævelse
Geir Heivoll
Til god Skik og
Ordens haandhævelse
NORSK POLITI 1686 – 1814
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2025
ISBN 978-82-02-85506-2
1. utgave, 1. opplag 2025
Omslagsdesign og sats: deTuria Design
Repro: Narayana
Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.
Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:
www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Innhold
uorden og fare i gatene
Sørge for at kjøpstedene er velordnede og sikre
opp i tvister mellom herre og tjenerskap
Bistå andre etater, særlig om forholdet til justisvesenet
Hvordan løse politioppgavene på en effektiv måte?
Advarsler, formaninger og oppfordringer
Politimestrene straffer 144
Politiprosess 144
Fra mulkt til straff på kroppen 145
Sakene 148
Saken går til politidomstolen 152
Prosessen 152
Sakene 154
Fullmektiger, betjenter og deres myndighet 159
Patruljere, inkvirere og kontrollere 159
Pågripelse, fysisk makt og arrest 161
Mellom profesjonalitet og overtramp 163
Formelle krav, konduite og tjenestefeil 163
Politimestrenes forhold til befolkningen 164
Politifullmektiger og betjenter i samfunnet 167
Utro tjenere og en plage for folket 170
Domstolene definerer handlingsrommet 172
Kapittel 6
Fra by til land, eller omvendt 175
Landdistriktenes politivesen 175
Embeter og ombud fra middelalder til enevelde 179
Det første politivesenet 179
Eneveldets styring av politivesenet 180
Politioppgavene på landet 183
Som i kjøpstedene, men ikke helt 183
Landdistriktenes politibetjenter, men også noe mer 185
Håndhevingen av politireguleringene 187
Langs veiene mellom kirkebakken og tinget 187
Politisakers behandling i landdistriktene 189
Landdistriktenes politivesen som problem 192
Hvordan forbedre politivesenet på landet? 192
Kjøpstedenes randsoner som politiproblem 193
Politien i ladestedene styrkes 194
Hva mener folket? 198
Statsarkivet i Oslo
Statsarkivet i Bergen
i Trondheim
i Kristiansand
og anordninger
Kongelige resolusjoner, kanselliskriv, reskripter mv.
Samlinger av lover, reguleringer og arkivsaker
Forord
Denne boken handler om det norske politivesenets historie fra etableringen under eneveldet på 1680-tallet og frem til 1814. Sammen med boken At forebygge retsbrud og opdage de brud, som dog skee, som tar for seg tiden frem til 1940, er den en del av flerbindsverket Norsk Politi 1686–2025.
Arbeidet med de to bøkene har pågått i over fem år. I realiteten enda lenger. Da jeg i 2018 ble engasjert av Universitetet i Bergen for å skrive det norske politivesenets rettshistorie fra eneveldet og frem til andre verdenskrig, hadde jeg drevet med politihistorie i flere år. Et forskningsarbeid som pågår over så mange år, vil alltid stå i gjeld til mange mennesker. Det gjør også dette. Det er mange som har bidratt og hjulpet meg på forskjellige måter. Først vil jeg takke Politihøgskolen, som har latt meg få bruke min tid på politihistorien. Dernest går en stor takk til Universitetet i Bergen og prosjektet Norsk politirettshistorie for å ha invitert meg til å skrive politiets historie. Jeg vil takke Anne Lise Fimreite, Jørn Øyrehagen Sunde og Gert Johan Kjelby for kyndig ledelse av prosjektet, og for at jeg har fått reise land og strand rundt og fordype meg i arkivene etter politivesenet. Takk til Yngve Flo for lesing av tekstutkast og nyttige kommentarer underveis, og til mine medforfattere på prosjektet,
Helge Renå, Lisbeth Skyberg og Øystein Hetland, for mange interessante samtaler om politi på tvers av tidsepoker og faglige ståsteder. Takk også til Universitetet i Oslo og Institutt for offentlig rett ved kontorsjef Øyvind Henden, for arbeidsplass ved instituttet. Takk til Karen Danbolt for å ha lagt til rette for tilgang til landets viktigste rettshistoriske bibliotek, og hjelp med å lokalisere litteratur. En stor takk går til alle mine gode kolleger i det rettshistoriske forskningsmiljøet ved instituttet, som har vært helt avgjørende for min utvikling som rettshistoriker. Takk også til Anna Elina Martinsson, Unni Kolsrud og Øystein Nordmo for hjelp med kilder og referanser.
En særlig takk går til Arkivverket og alle de menneskene som har hjulpet meg med å finne frem i arkivene etter politiet rundt om i landet, og som har en stor del av æren for at jeg har kunnet skrive politiets historie. Tidlig bestemte jeg meg for at det var nødvendig å få oversikt over hva som finnes i arkivene etter politiet, og for politiet under eneveldet måtte særlig de fire stiftsbyene stå i fokus. Snart ble det klart at fokuset på de fire byene, Oslo, Bergen, Trondheim og Kristiansand, også ble med videre etter 1814. Gjennom de siste fire-fem årene har jeg gjentatte ganger besøkt politiarkivene i disse byene i kortere
eller lengre perioder. Jeg har under disse besøkene truffet mange imøtekommende og hjelpsomme mennesker. Jeg vil takke Tor Weidling ved Riksarkivet/Statsarkivet i Oslo for å ha svart på alle mine spørsmål, pekt meg i riktig retning og satt meg i kontakt med sine mange dyktige kolleger som har hjulpet meg videre til utallige protokoller, bokser og mapper. Takk til Roger Tronstad ved Statsarkivet i Kristiansand for å ha tatt meg imot på beste måte og gitt meg full oversikt over arkivets materiale etter politiet. Takk til Statsarkivet i Bergen og særlig Kenneth Bratland for å ha lagt forholdene til rette for flere lengre opphold de siste årene og for å ha hjulpet meg til å få oversikt over politiarkivet. Takk også til Statsarkivene i Trondheim, i Stavanger og Kongsberg. Jeg vil takke Byarkivet i Oslo, og særlig Johanne Bergkvist, for å ha hjulpet meg med å få oversikt over deres materiale etter politiet. Takk til Byarkivet i Bergen, Oslo Museum, Justismuseet og Nasjonalbiblioteket for ulike typer hjelp og bistand. Takk også til Norsk Politihistorisk Selskap for tilgang til deres boksamling. Både denne boken og boken om tiden etter 1814, er basert på mange trykte kilder, men også en stor mengde håndskrevet materiale. Å arbeide med håndskrevne dokumenter og protokoller er tidkrevende. Jeg har fått hjelp til å transkribere noe av alt det arkivmaterialet jeg har lest og analysert. I den forbindelse vil jeg særlig takke Håkon Aasheim, som har skrevet av flere årganger av politiets justisprotokoller og enkelte andre dokumenter fra politiet i stiftsbyene. Takk også til Marianne Her-
findal ved Statsarkivet i Bergen, som bistod med noen avskrifter.
I forordet til sin bok om Trondheim politimesterembete under eneveldet fra 1986 skrev Steinar Supphellen om den magre litteraturen som da forelå om det norske politiets historie, og at det her lå en stor og interessant oppgave for videre forskning. Jeg slutter meg til dette, snart førti år senere. Og legger til at dette gjelder også for tiden fra 1814 til 1940. Det ligger store mengder materiale etter politiet i norske arkiver, som fortsatt ikke er ordentlig studert. Her er store muligheter for fremtidig forskning, som bør gripes. For manglende kunnskap om arkivmaterialet etter politiet er ikke bare et problem for forståelsen av politivesenets historie, men for forståelse av norsk historie generelt. Politivesenet har hatt en helt sentral funksjon i utviklingen av den norske staten og styringen av samfunnet. En manglende forståelse av politiets historie er med det en manglende forståelse av norsk historie. Målet med denne boken, og boken om tiden fra 1814 til 1940, er først og fremst å skape en overordnet forståelse av det første politiets historie i Norge, og så peke ut noen veier som kan være farbare for den videre forskningen.
Som enhver forsker vet, blir ingen god forskning til uten mye støtte og velvilje fra de aller nærmeste. Også denne gangen går en stor takk til min kone Ulrikke, og mine barn Mathea og Sophia.
Oslo, juni 2025
Geir Heivoll
Den publice Orden under evighetens synsvinkel
2. september 1726 utnevnte Frederik IV
Hans Himmerich til politimester i København, rundt en mannsalder etter at hans far, Christian V, hadde opprettet embetet. Året etter giftet Himmerich seg med en av dronningens kammerjomfruer, og da enda et år var gått, ga han ut en bok om politivesenet og innledet den med en lengre redegjørelse for dets historie.1
Hans Himmerich var opptatt av de lange og vesentlige linjer i den historiske utviklingen, og ville ha med seg alt, fra tidens begynnelse, i ett langt sveip, så å si. I god aristotelisk ånd la han til grunn at mennesket fra naturen er et sosialt dyr. Som sådan kom det en gang i den fjerne fortid til å søke sammen i sosiale fellesskap, og skape byer. Der oppdaget det snart at det sosiale samkvem ble forstyrret av menneskers egenkjærlighet og pasjoner, noe som førte til tvister og uenighet. De klokeste blant folket fant da ut at man skulle lage lover for å forebygge og avverge slikt, og ut av dette oppstod det dels lover som
hadde det alminnelige beste som siktemål, i form av en offentlig rett, dels lover for det partikulære, som ble til en privat rett. Alle veldisiplinerte nasjoner kom etter hvert til å dele sine lover på denne måten. Så var det grekerne som til denne rettslige orden utviklet ett element til, nemlig det som angikk en god politisk orden, og som de kalte politeia, fra ordet for by, polis. Med politeia mente de «Fuldbyrdelsen af de Love, hvoraf den publiqve Rett bestaaer, og det borgerlige Societets Conservation». Dette ordet, politeia, ble så overtatt av romerne og hadde «siden saa at sige blevet naturaliseret hos andre Nationer, og endog omsider kommet til denne kolde Norden, udi samme Bemerkelse, som det hos Grækerne have haft». Ifølge Himmerich kunne «politie» forstås vidt eller snevert, men det vanlige hadde vært å forstå det som et navn på «en public Orden udi hver Bye». Himmerichs forståelse av politiets historie var selvsagt preget av hans posisjon som embetsmann og politimester under
en eneveldig dansk konge på første halvdel av 1700-tallet. Lovprisningene av de danske monarkene kommer som perler på en snor, og den vitenskapelige gehalten i deler av hans historiske narrativ vil i dag ses som heller tvilsom. Det betyr ikke at alle hans tanker om politiets fremvekst må kastes på historiens skraphaug. På noen punkter treffer de snarere tvert om ganske godt. For vi vet i dag, som Himmerich, at politiets historie er en del av historien til styringen av europeiske samfunn. Den er nær forbundet med en arv fra grekerne og romerne, og den offentlige orden, særlig i byene. Selv om den er nær knyttet til rettens historie, følger den en annen og egen linje.
Denne boken handler om politiets historie i det tidligmoderne Danmark-Norge, med vekt på perioden fra eneveldet ble innført på 1660-tallet. Først og fremst handler den om hvordan denne historien utspilte seg i Norge, og om det politivesenet som ble utviklet i denne delen av hel-
staten. For hva var det som karakteriserte politivesenet i Norge i denne perioden, organisatorisk, profesjonelt og funksjonelt?
Hva slags politivesen var det eneveldet utviklet, og hva preget det i tiden frem til 1814?
Signet for politimesteren i Trondhiem. Antatt bruk ca. 1780. Foto: Justismuseet.
Suvereniteten og politien
TIDLIGMODERNE STATER OG POLITIE SOM STYRINGSFORESTILLING
Skal vi tro politimester Hans Himmerich, har menneskelige sivilisasjoner til alle tider hatt visse institusjoner og verv med ansvar for offentlig skikk og orden. Selv om det er begrenset hva vi med sikkerhet kan si om de eldste menneskelige samfunn, kan vel det for så vidt være en rimelig nok antagelse, fortsatt i dag. Men når begynte man å forbinde en slik virksomhet med «politi», og hva mente man med det? Hvor hadde Himmerich fått sine begreper om politi fra?
Ordet «politi» kom opprinnelig fra grekerne, og ble kjent i Europa gjennom romerne. Som så mye annet fra den antikke verdenen var det ikke snakk om noen direkte linje fra Athen via Roma til det tidligmoderne Europa.1 Ordet var ikke i vanlig bruk etter at Romerriket gikk under i vest, men midt på 1200-tallet ble Aristoteles’ Politikk oversatt til latin, og i den forbindelse støtte man på det greske begrepet om politeia (πολιτεία).2 I latinsk oversettelse ble det hetende politia.
Ordet politia ble gradvis mer kjent, og i overgangen fra middelalderen til det som gjerne kalles tidlig nytid eller tidlig moderne tid, fra rundt midten av 1400-tallet, ble det tatt opp i europeiske språk i ulike varianter. I reguleringer og andre typer tekster ble det stadig vanligere å ha med noe om en stats, et lands eller et bysamfunns politia, eller som det etter hvert ble hetende i vår del av Europa: politie. 3
Det greske politeia er fortsatt vanskelig å oversette, men antikkens grekere brukte det dels om en stats og bys forfatning, styre eller forvaltning, dels har det hatt en normativ side som betegnelse på en god styring eller samfunnsorden. Dette preget også måtene å forstå begrepet på i Europa. Det vokste frem forestillinger om en god politie, i betydningen en stat, by eller et samfunn hvor det hersket god skikk og orden. Kongemakt, adel og borgere ble opptatt av å skape en god politi, altså god offentlig skikk og orden. Styresmaktene begynte å lage politireguleringer som skulle bidra til en slik god orden. Ved Riksdagen i Worms
i 1521 uttalte den tysk-romerske keiseren Karl V at øvrigheten hadde som oppgave å opprette «Recht, Friede, gut Ordnung und Polizeien»,4 og i 1530 utstedte han den første rikspolitiregulering, som senere ble lagt til grunn for egne politireguleringer i de tyske statene.5 Ved Riksdagen i Augsburg ble det samme år bestemt at de nye, reformerte statskirkene også skulle bidra til god skikk og orden i samfunnet.6
Det var særlig i byene man ønsket å skape en god politi. Når søkelyset var på byene, skyldtes det at fremveksten av de europeiske byene gjennom middelalderen og i tidlig nytid, brakte med seg nye utfordringer for styresmaktene.7 Byene ble sentra for konger, bispestoler og læresteder. Folk flyttet inn til byene for å drive handel og håndverk. Det var her den moderne vitenskapen vokste frem, og kunst, kultur og borgerskapets kapitalistiske økonomi ble til. Den økte befolkningstettheten og urbaniseringen som fulgte, skapte nye behov for styring og kontroll. I år 1000 bodde omkring 1 prosent av Europas befolkning i byer. På begynnelsen av 1300-tallet var det over 10 prosent.8
Når styresmaktene ble opptatt av å skape en god politi i byene, hang det altså sammen med ønsker om å håndtere nye typer utfordringer for den bestående samfunnsorden. Slike utfordringer kunne gjøre seg gjeldende på nær sagt alle samfunnsområder, noe som førte til at politien, altså et lands eller en bys samfunnsorden, varierte fra sted til sted. Likevel var europeiske makthavere i stor grad opptatt av de samme eller lignende problemstillinger. De første områdene man begynte
å regulere, var knyttet til urbaniseringen, overgangen til pengehusholdning og religiøse stridigheter.9 Men flere andre områder ble også regulert, slik som luksus i befolkningen, for å forhindre utvisking av skiller i sosial status.
Det var langs disse linjene utviklingen foregikk også i Nord-Europa. De skandinaviske landene fikk først landskapslover, som ble gradvis erstattet av kongelig lovgivning. I Norge kom den første rikslovgivning med Magnus Lagabøtes landslov i 1274, og allerede i 1276 ga han en egen bylov for Bergen, som senere ble gjort gjeldende for de andre byene i Norge. Særlig sjette bolk i byloven inneholdt regler om byenes administrasjon, deres bebyggelse, sikkerhet, vakthold, handel og håndverk. Mellom 1397 og 1523 var de skandinaviske landene samlet i et tronfellesskap, og fra 1536 ble Norge underlagt Danmark. I denne perioden kom egne kjøptstadsprivilegier og andre reguleringer gitt for den enkelte by, og med lensherrens samtykke kunne byenes administrasjon – borgermestere, råd og lagrettemenn – gi egne vedtekter for byen.10 Reguleringene kunne ha bestemmelser av en generell karakter eller gjelde bestemte forhold i byen. Her fikk borgerne visse rettigheter, særlig knyttet til handel, håndverk og sjøfart, men også plikt til å sørge for vakthold og sikkerhet. Reguleringene påvirket også distriktene rundt byen. Allerede på 1200-tallet ble landdistriktenes handelsrettigheter innskrenket.11
Hans Himmerich mente på 1720-tallet at «den første saa at sige publique trykte Politie-Forordning» var en regulering gitt av Frederik II 31. mai 1586, om overdådig-
het og uskikkelighet ved brylluper.12 Men konge og riksråd i Danmark regulerte en lang rekke områder13 hvor ordet politi dukker opp, også før dette.14 I Christian IIs bylov fra 1522 het det at alle borgermestre og rådmenn i danske kjøpsteder skulle møtes i København en gang i året for å diskutere felles utfordringer vedrørende politie.15 Lignende formuleringer kom i flere byreguleringer utover på 1500-tallet, som i Koldingske recess fra 1558, hvor det het at «borgermestere och raadmend udi hver kiøbsted vere forpligtet at holde god skick og politi udi kjøbstederne».16 I fortalen til Christian IVs store recess fra 1643 ble retts- og politiforfatning stilt opp som to ulike fenomen, og recessens tredje bok hadde et eget kapittel om verdslig politie. Forbindelsen til styret av byene var sentralt. I en av de første juridiske håndbøkene i Danmark-Norge, Christen Ostersen Weylles Glossarium Juridico-Danicum som kom i 1641, ble «Politij» definert som «gemeen Borgerlig Regimente i Kiøbstederne».
Også i Norge kom det egne by- og politireguleringer. Fra tiden etter Kalmarunionen er det bevart byvedtekter som inneholder politibestemmelser for flere av landets byer. Bergen fikk en vedtekt i 1573, som ble stadfestet ved et kongebrev året etter.17 I 1594 vedtok man i Stavanger en lignende ordning (senere mer utførlig 1644 og 1651), og i Oslo kom det en byvedtekt i 1595, vedtatt under stattholderens medvirkning.18 I disse reguleringene kom det bestemmelser på en rekke samfunnsområder, som forbud mot overdådighet og luksus og regler om handel, håndverk og
forsyning av livsnødvendigheter til byens befolkning. I 1636–1639 var det forhandlinger om en felles byrett for danske og norske kjøpsteder, og Christian IV fikk laget et utkast til en bylov, men den ble ikke vedtatt. De norske kjøpstedene presset på for å få en byrett, og i 1648 kom det blant annet en henvendelse fra Christiania om at byen burde få samme lov og rett som i andre norske og danske kjøpsteder, men heller ikke dette førte frem til noen felles bylovgivning.
Én ting var politisk vilje til å regulere samfunnets skikk og orden, en annen hvilken effekt reguleringene fikk i praksis. Det var adelen og kongens menn ute i samfunnet som hadde ansvar for å se til at politireguleringene ble fulgt, og forfølge overtredelser. Adelige lensherrer og byenes administrasjoner skulle følge med på at befolkningen fulgte reguleringene og påtale eventuelle overtredelser. Hvor effektiv denne håndhevingen var, og hvordan den ble prioritert ved siden av andre oppgaver, kunne vel være nokså varierende.
Etter hvert som kongemaktene styrket seg, ble det mer oppmerksomhet rundt håndhevingen av politireguleringene, også i Danmark-Norge. Christian IV utstedte flere anordninger som hadde til hensikt å styrke håndhevingen av politireguleringene på ulike områder. Med opprettelsen av et eget fiskalembete, med ansvar for å inndrive bøter for overtredelse av reglene om «tarvelighetens fremme og overdådighetens forebygging» i alle danske kjøpsteder, mente politimester Himmerich å se «en første Grundvold til det siden oprettede Politie Mester Embede».19